Steven Pushparajah K NOTAM 2020 mai
Hensikten med dette tidsskriftet er blant annet å fortelle den norske
befolkningen om tamilenes rettferdighetskamp. I Norge mangler det gode norskspråklige informasjonskanaler for å ta opp det nasjonale spørsmålet om tamiler. Vi har arbeidet gjennom Notam for å fylle dette gapet. Dette tidsskriftet lanseres 1. mai hvert år. Historien om tamilene på Sri Lanka består av smertefulle hendelser og folkemord.
Ceylon, i dag kjent som Sri Lanka, blei kolonisert av europeere i 1505 og oppnådde uavhengighet fra Storbritannia i 1948. Tamilene mistet sin selvbestemmelse i 1833 på grunn av at Storbritannia slo sammen Ceylon, som tidligere hadde tre forskjellige kongedømmer, til ett land. Etter selvstendigheten kjempet Eelam-tamiler for å beskytte sine rettigheter i over 30 år uten vold.
Den tamilske befolkningen var ikke med på å vedta Sri Lankas grunnlov som blei vedtatt i 1972. Siden 1956 har tamilene opplevd undertrykking og urettferdighet, noe som førte til at Eelam-tamiler vedtok den historiske Vaddukkodai uavhengighetserklæringen i 1976. Den ble godkjent av et mandat av folket i nord og øst på øya under valget i 1977.
FNs menneskerettighetserklæring forankrer alle folks rett til selvbestemmelse, og artikkel 1 i FNs internasjonale konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ICESCR) erklærer “Alle folk har selvbestemmelsesrett. I kraft av denne rett bestemmer de fritt sin politiske stilling og fremme fritt sin egen økonomiske, sosiale og kulturelle utvikling”.
Titusenvis av tamilske flyktninger lider fremdeles i interneringsleirer i India, Australia, Malaysia, Thailand, Indonesia og andre mindre øyer i Det indiske hav. FNs Høykommissær for flyktninger (UNHCR) viser ingen omtanke for de tamilske
flyktningene. Disse flyktningene utgjør en hel generasjon av tamiler som har blitt nektet tilgang til utdanning i disse landene.
Norge som tidligere fredsmekler er også en stor bidragsyter til tamilenes situasjon i dag. Norge har det moralske ansvaret for å beskytte tamilene mot pågående folkemord på Sri Lanka og skape trygge forhold for flyktningene som ikke kan reise trygt hjem. Dessverre tillater ikke den rådende ustabile politiske situasjonen på Sri Lanka, trygge forhold for tamiler på øya, fordi der har ekstreme buddhistiske munker mer politisk makt enn de valgte politikerne.
Masseforsvinningen av dem som overga seg direkte til det srilankiske militæret ved slutten av krigen (mer enn 18000), er en tydelig indikasjon på institusjonalisering av praksisen med forsvinninger på Sri Lanka. Statens skjuling av skjebne og oppholdssted til, og informasjon om de personene som
har forsvunnet, utløser kriminelt ansvar. Sri Lanka har et av verdens høyeste antall forsvinninger, med et etterslep på mellom 70.000 – 150.000 påståtte forsvinninger siden slutten av siste fasen av krigen.
Etter slutten av den andre verdenskrigen proklamerte FN verdenserklæringen om menneskerettigheter i 1948 og den ble godkjent av 48 land. Samme år oppnådde Ceylon uavhengighet. Tamilene markerer 1948 som starten på
singaleserne sin undertrykkelse av dem, ettersom de fortsatte å bruke sin majoritetsmakt. Eelamtamiler som er den innfødte befolkningen på øya, blei i 2009 utsatt for det største folkemordangrepet siden 1950-tallet, utført av den singalesiske buddhistiske regjeringen. De som mistet hjem og jord til okkupasjonsstyrkene, samt sine kjære som ble bortført av den singalesiske buddhisthæren, protesterer den dag i dag. De har gjort det i over 1200 dager, gatelangs og foran regjeringskontorer. De venter fortsatt på rettferdighet.
Vi oppfordrer sterkt UNHRC, FNs sikkerhetsråd, Amnesty International, International Commission of Jurists og Human Rights Watch til å ta avgjørende standpunkt mot et trakasserende Sri Lanka og henvise det til Den internasjonale
straffedomstolen.