Randi Ertesvåg holdt en tale under Thai pongal festivalen om hvorfor er kunst og kultur viktig?
Her er det teksten til talen hennes:
“Tusen takk til Annai Poopathi Tamilsk Kultursenter og Tamilsk Ressurs- og Veiledningssenter for invitasjon til å delta på Thai Pongalfestivalen og
gratulerer så mye med dagen!
Jeg kommer altså fra Norsk kulturråd som er en statlig organisasjon tilknyttet Kulturdepartementet. Vårt oppdrag er å gi økonomisk tilskudd til kunst
og kultur, vi skal være en pådriver for nye kunstog kulturprosjekter, vi skal drive utviklingsarbeid, og vi skal være rådgiver for staten i kulturspørsmål. Det vil si at vi jobber med musikk, teater, dans, bildekunst, litteratur og kulturarv, sammen med kunstnere, frivillige organisasjoner, museer og andre institusjoner.
Hvorfor ønsker så staten gjennom Kulturrådet og mange andre å ha en egen kulturpolitikk og bruke penger på kunst og kultur? Og et mer grunnleggende
spørsmål: Hvorfor er kunst og kultur viktig? Hva skal vi egentlig med kunst og kultur i dag? Til hvilke formål? Er ikke kunst og kultur et overskuddsfenomen
som publikum bør betale for selv?
Disse spørsmålene er stadig oppe til diskusjon. Det gis mange ulike svar, dere som er i denne salen vil gi ulike svar, og debatten om dette foregår hele tiden. Vår kulturminister Trine Skei Grande knytter kulturaktiviteter til begreper som ytringsfrihet, demokrati, mangfold, inkludering og menneskerettigheter og ser kunst- og kulturytringer som viktige verktøy i arbeidet for disse verdiene. Dette
er det heldigvis allmenn oppslutning om i Norge.
Jeg vil gjerne dele noen tanker med dere om hvorfor kunst og kultur er viktig for meg, og også for mange andre:
Vi kan alle være enige om at selve opplevelsen av kunst og kultur er viktig for oss, å oppleve noe som er vakkert, stygt, overraskende, provoserende, uforståelig
– det skjer noe med oss, vi ler, vi gråter, vi blir trøstet, vi blir sinte, vi blir provoserte og engasjerte, vi føler oss dumme, kloke, vi drømmer oss bort, vi lengter, vi løftes ut av hverdagen. Kulturuttrykket gjør altså noe med oss, det rører oss, det utvikler oss.
Og opplevelsen blir gjerne sterkere når den foregår sammen med andre mennesker. Eksempelvis musikk, sang og dans, som vi opplever her i dag, er
sosiale kunstformer som skaper samhold, fellesskap og trygghet. Samtidig skapes kommunikasjon, slik at mennesker med ulike språk forstår hverandre uten oversettere og bygger broer og kontakt mellom mennesker og mellom kulturer. Slik er kunst et internasjonalt og tidløst språk og har en kraft og en energi og en fortellerevne som vårt daglige språk gjerne mangler.
Kulturarv og kulturvern er en viktig del av kulturen, kulturarvens ulike former er en historisk plattform som vi bygger samfunnet på. Kulturarven forbindes
gjerne med katedraler og templer, mektige kunstverk eller berømte bygninger, vår materielle kulturarv. Men det handler også om mat, musikk, kunst,
litteratur, dans, håndverk, tradisjoner, det vi gjerne kaller immateriell kulturarv.
Kulturarv er altså noe mer enn objekter og monumenter. Det er også fortellertradisjon, utøvende kunst, skikker, ritualer, feiringer, håndverkstradisjoner, altså levende uttrykk som er nedarvet gjennom generasjoner og som skal formidles til nye generasjoner, nettopp slik denne feiringen i dag viser så tydelig. Hvorfor skal vi beskytte og videreutvikle dette? Jo, fordi dette er med på å gi oss identitet, både som samfunn og som person, og er bindeledd mellom fortid og nåtid. Gjennom kunnskap om, og rotfeste i, egen mangfoldige tradisjon, blir et samfunn bedre rustet til å møte andre kulturer. En
person som har rotfeste i, kjenner til og har trygghet i egen kulturarv vil også være mer åpen i møtet med andres kulturarv. Kultur skaper trivsel, som vi vet,
gjør folk trygge på seg selv, som igjen gjør samfunnet robust, åpent og mer tolerant. Med en bedre kunnskap om og forståelse og aksept for hverandres kulturarv kan vi komme hverandre i møte gjennom dialog og i gjensidig respekt. Derfor arbeides det aktivt både i Norge og internasjonalt med å verne kulturminner, å ta vare på så vel bygninger og monumenter som håndverk og dansetradisjoner.
Og hvem skal ta vare på og videreføre disse tradisjonene, disse minnene? Noe ansvar kan ligge på det offentlige ved å ha støtteordninger og legge til rette, men det er først og fremst utøverne selv og deres miljøer som kan uttrykket og som kan videreføre og videreutvikle. Dette gir et stort ansvar, både for enkeltpersoner og for de miljøene de er en del av, og under feiringen i dag ser vi tydelig hvordan
det tamilske miljøet i og rundt Oslo tar dette ansvaret på alvor på en imponerende måte.
Betydningen av kulturminner ser vi tydelig i land som er i væpnet konflikt. Ødeleggelsene av kulturarv i konfliktområder har vært økende de senere år. En
rekke uerstattelige kulturverdier i form av eksempelvis museer, arkiver og kulturminner har blitt plyndret eller ødelagt. Dette skjer ofte av økonomiske grunner gjennom salg av objekter, men først og fremst for å ramme og utviske den identiteten og de tradisjoner som har vært utviklet over århundrer. Her har vi alle, sammen med det internasjonale samfunnet, et stort ansvar i bevaring og gjenoppbygging, og også tilbakeføring av det materialet som er forsvunnet!
Norsk kultur har alltid vært påvirket av impulser fra andre land og andre kulturer. Vi har vært, og er, i tett kontakt med verden gjennom egen aktivitet utenfor Norge, og verden kommer til oss med nye innflytelser og nye påvirkninger. Dette utvikler og skaper det Norge vi alle er en del av. Takk til dere og det tamilske miljøet for at dere, gjennom aktiviteten som er vist her i dag og på andre måter, bidrar med å utvikle oss og samfunnet! Og takk for at dere inkluderer oss som er gjester! Jeg vil gjerne få ønske lykke til til Kultursenteret i det videre arbeidet med å skape samhold og trygghet, gi oss alle opplevelser, stille spørsmål ved utviklingen av samfunnet og skape kontakt og kommunisere med omverdenen.