Kvinner på gata står opp for sine kjære og sine hjem

Gabriel Edwin Rosairo

Døde og levende
Over 70 000 mistet livet og 146 679 personer kan ikke gjøres rede for. Et ukjent antall menn og kvinner som de militære tok i varetekt, er sporløst borte. Ti år etter krigens slutt kontrollerer regjeringsstyrkene fortsatt store landområder som har tilhørt tamilene i generasjoner. I den nye virkeligheten lever tamilene i
et okkupert land der nesten ingen militære og kun 12% av politiet kan kommunisere med lokalbefolkning på tamil.

Mye på grunn av krigen lever anslagsvis 89 000 enker
i tamilske områder. Det er ikke overaskende at det
er kvinner og barn en ser i protestdemonstrasjoner
i gatene. Mennesker som i fortvilelse trosser trusler
fra politiet, etterretning og de militære. Pårørende av
ufrivillig forsvunnede og fordrevne personer har vært
ute på gata i flere år. Familier av de forsvunnede lanserte
underskriftskampanjer og punktdemonstrasjoner
over hele landet for å kreve rettferdighet. De ville
vite hvor mennene og barna som de militære tok, er
blitt av. De stoler ikke på myndighetene. De krever
sterkere internasjonal involvering.
Flyktninger i eget land
De fordrevne vil ha tilbake hus og eiendommer
som de militære nå bruker til ulike formål. Med sin
allestedsnærværelse tvinger de militære tamilske
familier til å forbli fordrevne. Ifølge den Jaffnabaserte
organisasjonen Adayaalam Center for Policy
Research (ACPR), ble 30.000 acres landområde tatt
under okkupasjonen i Mullaitivu, en fisker landsby på
nordøst-kysten av Sri Lanka. Området ligger mellom
havet og Nanthikandal-lagunen, stedet der den
endelige kampen i den væpnede konflikten fant sted
og tusenvis av tamiler ble slaktet ned.

Det er vanskelig å få sikker informasjon om alle de
sivile landområdene som er under sikkerhetstyrkenes
kontroll. Offisielle oversikter som er tilgjengelige viser
seg ofte å være lite troverdige. Det er et paradoks at folk
må krangle med sikkerhetsstyrkene for å få flytte inn
i sitt eget hjem i sitt eget land. Når sikkerhetsstyrkene
forlater et område, blir eiendommene revet ned som
om de forlater et fremmed okkupert land. Folk med
lokalkunnskap forteller at militæret systematisk har
plugget brønnene i områdene. De anklager militæret
for å skjule bevis på krigsforbrytelser og folkemord.
Mistanken styrkes ved at landets president i oktober
2018 lovet å sørge for at alle sivile eiendommer i
nord og øst skulle bli frigitt innen 31. desember
2018. Familiene som forsøkte å komme inn på
eiendommene etter tidsfristen, ble imidlertid møtt av
politi og militære sperringer.
De fordrevne ser ikke annen utvei enn å protestere
i gatene mot okkupasjonen. Bønder og fiskere har
mistet sine tradisjonelle levebrød. Mange familier
som måtte flykte hals over hode på grunn av krigen,
sliter fortsatt med å framskaffe papirene sine for å
dokumentere eierskapet til eiendommene. Papirene
er blitt ødelagt eller tapt under krigen.
Tvungen dødsattest og seksuelle misbruk
Lokale tjenestemenn prøver også å utnytte
eiendomsproblemene med å presse de pårørende
til å skaffe seg dødsattester for sine forsvunnede
familiemedlemmer. I tilfeller hvor papirene er
registrert i navnet på en forsvunnet person, nekter
tjenestemenn enhver administrativ hjelp til familier
med mindre de anskaffer dødsattest for denne
personen. Noen har måttet oppgi kampen på grunn
av en vanskelig livssituasjon. Regjeringen utnytter
landspørsmålet for å sette press på de forsvunnedes
familier. Det finnes også rapporter om seksuelt
misbruk av kvinner som kom for å søke informasjon
om sine forsvunnede ektemenn. Kvinnene oppfordrer
FNs medlemsland til å henvise Sri Lanka til Den
internasjonale straffedomstolen som det eneste
middel for å sikre rettferdighet.

Massegravene
Det mest alarmerende for pårørende er likevel
oppdagelsen av stadig flere massegraver i de tamilske
områdene. FN-autorisert personell som skal overvåke
de rettsmedisinske undersøkelsene ved åpning av
massegraver, er ikke blitt involvert. Det var ingen
hemmelighet at det fantes interneringsleirer, bedre
kjent som dødsleirer eller torturkamre. Levningene
av de henrettede før, under eller etter krigen har ikke
blitt overlevert til slektninger. Familiene er heller ikke
blitt informert om skjebnen til de anholdte. Tamilske
fanger ble også utsatt for tortur og seksualisert vold i
disse leirene.
Familiene til de som ble anholdt har ikke fått svar fra
staten om hvor lenge de må vente før de eventuelt kan
gjenforenes med resten av familien. Statsministeren
sier de er døde, men pårørende har ikke fått noe bevis
på at det er tilfelle. I så fall kan myndighetene finne ut
om hvordan de ble drept og eventuelt hvem som drepte
dem og hvor de ble gravlagt. Gjerningspersonene må
selvsagt straffeforfølges.

Hvis de døde ligger i massegraver må staten
grave dem opp igjen. FN-autorisert personell må
overvåke massegravene da de pårørende ikke har
tillit til myndighetene. Levningene må identifises og
overleveres til de pårørende slik at de kan gi sine kjære
en verdig gravsted. Menneskene som demonstrerer
på gata trenger ro i sjela.