Athithan Jayapalan
Lonley Planet, Tripadvisor og mange andre ledende aktører i den verdensomfattende turistindustrien, har i de siste årene utnevnt Sri Lanka i Det indiske hav for å være det beste feriemålet. Etter krigen, i en periode på ti år, har store multinasjonale selskaper og stormakter som USA, Storbritannia, India og Kina styrket sitt engasjement på Sri Lanka i samarbeid med staten. Verdensbanken og IMF har delegert flere større lån til Colombo i denne perioden. Samarbeidet med Sri Lankas regjeringer har en lengre historie blant de overnevnte aktørene i verdenssamfunnet, men engasjementets karakter har vært særegent i etterkant av 18. mai 2009.
For tiende gang vil 18. mai bli markert som minnedag for folkemordet på tamilene nord-øst på Sri Lanka. Både staten Sri Lanka og verdenssamfunnet
definerer dette som avslutningen av borgerkrigen på øya. Da krigen var slutt, var også tamilenes partikulære situasjon slutt. Dette fikk tamilene høre
av verdenssamfunnet, vestlige akademikere, NGOaktører og statlige talsmenn i vestlige land med store tamilske diaspora samfunn. Dette var også tilfellet i
Norge, hvor embetsmenn og akademikere påtok seg oppgaven med å overbevise tamilene om at det som skjedde var et resultat av at tamilene tydde til væpnet
kamp, deres fremgangsmåter og feiltakelser.
I de ti årene som har gått har man sett at den strukturelle statlige undertrykkelsen av Eelamtamiler i deres hjemland, åtte distrikter nord og øst
på øya, ikke har opphørt men er blitt intensivert. Dermed brytes denne historiske perioden ned av den «ekspertuttalelsen» som kom fra de som
ønsket å tåkelegge tamilenes kamp for frigjøring og selvbestemmelsesrett. Dette ble forsøkt gjennom diskursen som pekte ut tamilenes motstandskamp
som årsaken til tamilenes strukturelle undertrykkelse av staten. Dette var en freudiansk projeksjon fra disseaktørene overfor tamilene. Slike prosesser bidro til å tåkelegge det historiske forløp og de strukturelle underliggende årsakene til borgerkrigen.
Staten Sri Lanka har blitt hvitvasket av det internasjonale samfunnet og vestlige media for folkemord og nasjonal undertrykkelse av tamiler, noe man har sett i denne tiårsperioden etter krigen. Fokus har vært å normalisere og intensivere
økonomiske, diplomatiske og militærstrategiske forhold mellom dem og Sri Lanka. Store aktører i verdensøkonomien har øynet muligheten for profitt
i Sri Lanka og å transformere øya til et investeringsog transportknutepunkt i likhet med Singapore og Dubai. Slike makrostruktureringer og ytterlige
innlemmelser av staten Sri Lanka i den dominante politiske og økonomiske orden i verdenssamfunnet,skjer parallelt med at Sri Lanka forsetter å avvikle
den tamilske nasjonens eksistens og frarøver dem.selvbestemmelsesrett, samt politiske og territorielle rettigheter.
I desember 2008 iverksatte den sri lankiske stat en omfattende militær offensiv med politisk, økonomisk og militær støtte fra vestlige, kinesiske og indiske
myndigheter for å ødelegge det uavhengige og revolusjonære statsapparatet tamiltigrene hadde bygget opp og administrerte. Tamiltigrene utviklet en
slik administrasjonsmekanisme gjennom sin væpnede kamp for å ivareta tamilsk selvbestemmelsesrett og suverenitet over det som Eelam Tamiler forstår
som sitt hjemland Tamil Eelam i de nordlige og østlige provinser på Sri Lanka.
Denne statsformen opphørte 18. mai 2009, da regjeringen erklærte seier
over tamiltigrene. Staten Sri Lanka har siden feiret 19. mai som seiersdag. Dette var første gang siden tamilenes væpnede mostand oppstod på 1970-tallet
at Colomboregjeringen klarte å forene øya under ett flagg. Det som ligger som undertone og er implisitt i Seierens dag er at den feires på grunnlag
av bekjempelse av tamilsk motstandskamp med folkemord som et akseptabelt utfall. I tillegg kommer tvangsinkorporering av tamilske områder under den
enhetlige statens hegemoni. En internrapport fra FN, skrevet av Charles Petrie (2012) som evaluerte FNs rolle på Sri Lanka under den siste fasen av krigen,
konkluderte med at FN mislyktes i å gjøre det som kunne gjøres for å forhindre krigshandlingene og massakrene. I samme rapport kommer det frem at så
mange som 70 000 tamilske sivile mistet livet i denne siste fasen av krigen, som fant sted i Mullivaykal.
Hovedsakelig var disse dødsfallene en følge av
regjeringsstyrkenes uopphørlige bombardement og
bombetokter mot disse områdene. I dette området
var over 400 000 sivile tamiler presset sammen på
grunn av militæroffensiven, iverksatt av Sri Lanka
med stormaktenes velsignelser.
Verdenssamfunnet og Mullivaykal Etter krigen og i etterkant av angrepene i Mullivaykal, nærmere bestemt i perioden 2009-2014, skapte
rivalisering mellom stormaktene et behov for regimeskifte i Sri Lanka. Frem til tigrene og statsapparatet deres var knust, tolererte vesten med
USA i spissen at Colombo samhandlet med Kina.
Men i etterkant ønsket vesten å fjerne det kinavennlige
Rajapakseregimet og innsette et nytt regime fra de
singalesiske eliter. USA fremmet en resolusjon i FNs
menneskerettighetsråd (OHCHR) som tok for seg
noen av de helt spesielle overgrepene mot tamilene
under krigen.
Dette ble brukt til å presse Rajapakse. Vesten lyktes
med få en annen regjering, ledet av Mathripala
Sirisena og Ranil Wickremesinghe. I januar 2015
ble OHCHR-resolusjonen betydelig utvannet.
Siden folkemordet i mai 2009, har det vært et
omfattende krav om å iverksette en uavhengig
internasjonal gransking av menneskerettighetsbrudd,
krigsforbrytelser og folkemord. Kravet er blitt
fremmet av tamilske representanter på Sri Lanka,
den tamilske diaspora, Tamil Nadu i India og internasjonale menneskerettighetsforkjempere og
organisasjoner. Men år etter år har OHCHR gitt
regjeringen på Sri Lanka utsettelse på utsettelse.
Tamilske analytikere peker på hvordan OHCHR
siden 2014 har utvannet den originale resolusjonen.
Fokuset er blitt depolitisert, den reflekterer ikke den
partikulære form for undertrykkelse og urett som
rammet tamilene før 2009 og under folkemordet, og
heller ikke den nasjonale undertrykkelsen som har
pågått etter krigen.
I Norge har folkemordet og den strukturelle
undertrykkelse mot Eelam Tamiler gått ubemerket
for seg, uten noe betydelig dekning om situasjonen
på en øy Norge har prydet seg over å ha vært involvert
i, først som utviklingsdonor (CEY-NOR) og senere
fredsmekler. Charles Petrie- rapporten var også
unntatt sirkulasjon i norsk media.
Norges fredsmekling var en del av Cease Fire
Agreement (CFA) som ble inngått mellom tamiltigerne
og Sri Lankas regjering i 2002. CFA, som Norge var
hoved mekler for, ble komplisert på grunn av USAs
økende uoffisielle innblanding i fredsprosessen på
vegne av regjeringen på Sri Lanka. For eksempel
stod Washington sin rolle sentralt i prosessen som
resulterte i at EU terrorstemplet tamiltigrene i 2006,
det vil si under selve fredsprosessen. Dermed ble den
ene part i fredsforhandlingene, altså tamiltigrene
som først initierte prosessen med våpenhvile i 2001,
i økende grad delegitimert på den internasjonale
scenen. Dette førte til praktiske og politiske vansker
og var et tydelig mønster på hvordan USAs interesser
var siktet mot en militær løsning på det tamilsk
politiske spørsmål. De støttet staten for å vinne
krigen mot tamiltigrene. Deres innblanding i CFA og
fredsprosessen, destabiliserte våpenhvilen.
Enhetlig stat og grunnlov: Den strukturelle og
nasjonale undertrykkelsen av Eelam Tamiler
Det som foregikk i Mullivaykal, massakren av
titusenvis av sivile tamiler, er en del av en serie med
hendelser under den væpnete konflikten. Dette var
et folkemord. Flere tiår med statlige prosesser, både
før Mullivaykal, men også i etterkant, er det som
blir betegnet av tamilene som strukturelt folkemord.
Med det strukturelle pekes det på et institusjonelt
rammeverk, hvor statens inngripen medfører
avvikling av nasjonal eksistens.
Kolonisering og okkupasjon av tamilsk land har fulgt
i kjølvannet av utviklingsprosjekter. Dette startet i
østprovinsen under den britiske kolonitiden og ble
videreutviklet med internasjonal finansiell støtte i form
av Gal-Oya Multipurpose project i 1949, Mahaweli
Development Project og Accelerated Mahaweli
Development Project, som ble initiert i midten av
1960-tallet og på 1980-tallet (Peebles 1990; Tennekoon
1988; Gerharz 2014). Slike prosesser har ført til en
oppdeling og forandring av de tamilske distriktene
i nord og øst, noe som fører til en oppsplitting av
de tamilske territorielle og demografiske områder.
Dette oppstod parallelt med et diskriminerende
lovverk og en statspraksis som utkrystalliserte seg
fra 1940-tallet og fremover. Rammeverket for slike
prosesser er en statsstruktur som den på Sri Lanka.
Både kolonisering i ly av utvikling, diskriminerende
lovverk, statens sikkerhetstiltak og den nåværende
militære okkupasjonen, er materialisert igjennom
den enhetlige statsmakt som styrer enerådig over hele
øya, inkludert de tamilske områdene.
Staten Sri Lanka, slik den eksisterer i dag, ble skapt i
1833 under det britiske kolonistyret som et kolonialt
prosjekt for å ivareta de koloniimperialistiske
interesser i Sør-Asia og det Indiske hav. Dette
statsdannende prosjektet til det britiske imperium,
bekreftet anerkjennelsen av det de definerte som en
Arisk Sinhala Buddhistisk nasjon. De såkalte innfødte
var følgelig de som koloniserte øya fra Nord-India.
Dette ekskluderte den tamilske folkegruppen på øya fra å dele statsmakta og det skapte et skille mellom de
som snakket sinhala og de som snakket tamil. Øyas
historiske forbindelse med Sør-India ble oversett. (se
Kapferer 1988; Fernando 2013; Sundaram 2013.)
Den nasjonale undertrykkelse av tamilene er rotfestet i
den enhetlige staten, siden denne i prinsippet hverken
anerkjenner tamilenes historiske eller nasjonale
tilknytning til territoriet nord og øst på Sri Lanka.
Derfor er den i prinsippet en enhetlig stat bygget
på et historisk territorium som har utviklet to ulike
nasjoner, den sinhalatalende og den tamilsktalende.
Tamilsk politisk motstand mot staten Sri Lanka
har vært forankret i kravet om å rekonfigurere den
enhetlige statsmakta til å akkomodere tamilsk
selvbestemmelsesrett over de områder i nord og øst
de historisk sett har dyrket frem som sitt hjemland.
Det er motviljen for en slik politisk løsning som har
ført til Colombos økende undertrykking av Eelam
Tamiler. Stormaktene ser ut til å være tjent med en
slik statsmakt og struktur der all forhandling finner
sted med skiftende politiske eliter, hentet fra ledende
Sinhalatalende familier og klasser.
I etterkant av 2009 har det funnet sted en rekke
prosesser som viser til strukturelt folkemord.
Landområder i nord og øst har i økende grad blitt
okkupert av en kombinasjon av regjeringsstyrker,
nye buddhistiske templer og av en rekke av
statens byråkratiske institusjoner, fra naturvern til
departementet for arkeologi. Økonomiske soner har
også blitt utpekt, noe som innebærer at tamilsk land
blir beslaglagt til fordel for utenlandsinvesteringer og
økonomiske foretak. Tamilske stedsnavn blir offisielt
forandret til sinhala buddhistiske navn, og historien
til de tamilske områdene blir omskrevet i ly av statens
dominerende ideologi om et eksklusivt sinhala
buddhistisk Sri Lanka. Dette kan spores tilbake til
britisk kunnskapsproduksjon.
Disse prosessene skjer på grunnlag av ødeleggelser og
all urett som har blitt påført tamilene i løpet av over
tre tiår med krig. Hundrevis av familiemedlemmer til
de over ti tusener av tamiler som har blitt bortført,
har tatt til gatene og organisert grasrotbevegelser.
De forsetter kampen med å søke rettferdighet for
sine savnede. Tamilske landeiere, fiskere og bønder
protesterer fortsatt for å få frigitt jordeiendommene
sine fra staten. Grasrotbevegelsene protesterer også
mot det som blir kalt sinhala buddifisering av nord
og øst.
Staten Sri Lanka har i etterkant av 2009 fortsatt sin
forfølgelse av tamiler, en praksis som har karakterisert
øya siden 1979 da hæren ble sendt inn til de tamilske
områdene og Prevention of Terrorism Act (PTA) ble
vedtatt i parlamentet i Colombo. I 1983 vedtok den sri
lankesiske staten lovverket Emergency Regulations
(ER), som ga mandat til sikkerhetsstyrkene til å
pågripe og straffe, uten noen rettferdig saksgang,
personer de ville arrestere. Dette legitimerte i praksis
henrettelser og bortføringer i tamilske områder hvor
ER siden borgerkrigens begynnelse har blitt iverksatt
igjennom militærokkupasjon.
PTA og ER er regelverk som Amnesty International og
International Comission of Jurist (ICJ) har betegnet
som et lovverk uten make i verden. Den tillater staten å
pågripe hvem som helst som kan mistenkes for å være
involvert i aktiviteter som truer statens territorielle
integritet, enhet og suverenitet. De kan bli arrestert
og holdt fengslet uten rettsak i opptil 18 måneder
uten å få besøk av familie, venner eller advokat. Dette
betyr i praksis at tamiler generelt kan bli arrestert
for all form for falske anklager produsert av staten.
PTA legaliserer dermed statens kriminalisering og
forfølgelse av tamiler for deres krav for politiske og
demokratiske rettigheter, samt deres mobilisering for
rettferdighet. PTA er fortsatt karakteristisk for statens
tilnærming til tamilene og de tamilske områdene, slik
den har vært det siden den ble introdusert i 1979.
Titusenvis av tamiler har forsvunnet oppgjennom årene, siden sikkerhetsstyrkene kunne bruke PTA til å slå
ned på en tamilsk nasjonal motstand mot den srilankesiske staten. Den har også blitt brukt i perioder mot den
singalesiske befolkningen i sør. Janatha Vimukthi Peramuna (JVP), en marxistisk singalesisk organisasjon,
førte en borgerkrig i tidsrommet 1987 til 1990 for å styrte staten. Da ble PTA brukt for brutalt å kvele opprøret
som resulterte i ti tusenvis av dødsfall.
Konklusjon
Nylig har også Sri Lanka markedsført seg som et paradis for turister. Billige charterturer er tilrettelagt av staten
for å lokke til seg vestlige turister. I en slik kontekst blir turisme et middel for staten til å hvitvaske seg, samt
berike seg selv uten å bli stilt til rette for en undertrykkende behandling av det tamilske folket. KILROY travels
har reklamert her i Norge for dykkerturer og surfing på Arumugam bay i Trincomalee i det tamilske området
på Sri Lanka.
Skal vi i Norge forbli stumme om menneskerettighetsbrudd mot tamilene på Sri Lanka? Skal turismen få
kunne blomstre uten at Sri Lanka må ta konsekvensene for den strukturelle undertrykkingen av tamilene?
Det er opp til norske media og det norske folket å være med på å bestemme dette. Det er ikke noe som bør bli
bestemt av kommersielle interesser og stormaktenes utenrikspolitiske og geopolitiske interesser alene.