Athithan Jayapalan NOTAM mai 2020
Den tåreformede øya i hjertet av Det indiske hav, i dag kjent som Sri Lanka, har siden oldtiden vært et sentralt bindeledd i handelen mellom greske bystater og det romerske imperiet i middelhavsområdet og kongedømmene i Midtøsten, Sør-Asia og Det fjerne Østen. Sjøfartsveier og handelen som ble opprettet igjennom dem, ble et sentralt fundament i en verdensomfattende handel.
Fra det 15. til det 19. århundre, ble Det indiske hav og igjen Sri Lanka, et viktig strategisk punkt for å utøve innflytelse og legge betingelser for forløperen til den moderne verdensøkonomien. Den portugisiske, dansk-norske, nederlandske, franske og britiske kolonimakta har fra tid til annen kjempet om denne
øya. Det var portugiserne, nederlenderne og britene som sikret seg kontroll og innlemmet det i sine koloniale imperier.
Under andre verdenskrig ble Sri Lanka med en av de mest egnede, naturlige havner på kloden, Trincomalee, hovedsete for den britiske marinen i Det indiske hav, hvor krigsinnsatsen mot Japan og Tyskland ble iverksatt. D. S Senanayake og UNP ledet øya etter uavhengigheten i 1948. Øya forble imidlertid under britisk overherredømme, som betydde at forsvarspolitisk sett var staten under ansvar av Det britiske imperiet og Trincomaleehavnen var i britisk tjeneste. I løpet av 1970-tallet, og som følge av opptrapping av den kalde krigen og de geo-politiske motsetningene mellom Sovjetunionen og USA, tok sistnevnte over den tradisjonelle funksjonen til Det britiske imperiet som den ledende imperialistiske makten i verden. USA ble en ivrig støttespiller av den enhetlige staten på Sri Lanka og den politiske ledelse som skiftet hender mellom forskjellige singalesisktalende eliter.
Arkeologiske og historiske forskninger og kilder viser til at Sri Lanka i historisk forstand har vært forbundet med oppblomstring av sivilisasjon og handelsvirksomheter i Sør-India. Historisk vokste det frem forløpere til to nasjonale formasjoner, den ene tamilsktalende og den andre singalesisktalende på Sri Lanka.
Under portugisisk og nederlandsk kolonistyre, ble begge nasjoner frarøvet suverenitet og utsatt for kolonial undertrykkelse og religiøse forfølgelser. Disse to kolonimaktene kontrollerte kystområdene på Sri Lanka, men ikke høylandet i sør eller Vannijungelen i nord.
Administrasjonen var også desentralisert og adskilt mellom provinsene. Deres midlertidige koloniale interesser var å sikre seg naturressurser og plantasjer, samt å bruke øya som en base for å kontrollere ytterlige kolonier i Det indiske hav og utøve betingelser på de sjøbaserte handelsveiene.
I 1799, under krigene som fulgte den franske revolusjonen, erobret britene Sri Lanka og sikret seg kystområdene som ble kontrollert av Nederland. Nederland ble erobret av Den første franske republikk, og følgelig sto Sri Lanka i britisk øyne i fare for å falle i franske hender. En militær kampanje ble iverksatt fra det
britiskkontrollerte India, og på kort tid ble nederlandsk kontrollerte områder av Sri Lanka erobret. I løpet av de neste 16 årene slo britene ned motstandskampen drevet av den tamilske høvdingen av Vanni, Pandara Vanniyan og hans allierte mot kolonimakten i Vanni området. I løpet av denne tiden erobret også britene det uavhengige Kandy-kongedømmet. Øya ble for første gang forent under ett politisk styre, vel å merke av en kolonimakt.
I løpet av 1820-tallet ble en britisk militæroffiser og en administrator, Colebrook og Cameron, sendt til Sri Lanka for å undersøke den nye kronkolonien, de rapportere om et administrativt system som reflekterte de strategiske og kapitalistiske interesser til Det britiske imperiet. I ly av Colebrook og Cameron rapporten, ble en enhetlig stat med sentralstyrt makt og kapitalistisk produksjonssystem etablert på Sri Lanka. Det er denne statsformen som regjerer Sri Lanka den dag i dag. Den ble imidlertid ikke skapt på grunnlag av at det fantes to historisk formede nasjoner.
Britisk kolonistyre iverksatte også en kunnskapsproduksjon hvor gamle palibuddhistiske tekster, som Mahavamsaene fra Sri Lanka ble tolket, oversatt og gjengitt som sammendrag på engelsk og presentert som den vitenskapelige historien om Sri Lanka. I denne fortellingen var Sri Lanka fra oldtiden et forent
politisk system, hvor buddhistisk religion og presteskap var sentralt og den singalesiske befolkningen de innfødte.
Tamilsk historisk eksistens og tilhørighet til øya ble dermed fornektet. En engelskutdannet singalesisk elite ble favorisert av kolonimakten og opplært i
funksjoner av den koloniale staten, samt utdannet i denne sammenfattende Mahavamsa-historien. Denne engelskutdannede singalesiske eliten fikk overført statsmakta fra britene i 1948.
I løpet av siste halvdel av det 20. århundre, har denne singalesiske eliten iverksatt administrative, økonomiske og kulturelle prosesser som konsoliderte den nasjonale undertrykkelse, diskriminering og det strukturelle folkemordet
mot den tamilske nasjonen og deres tradisjonelle hjemland i provinsene i nord og øst.
En nasjonal og ikke-voldelig tamilsk politiskmotstand under Federal Party fra 1948 til 1961, ble møtt av statens repressive apparat som politi, rettsvesen og militæret.
I tiden som fulgte dannet tamilske ungdommer og studenter opprørsbevegelser som mobiliserte til væpnet kamp for å sette en stopper for den nasjonale undertrykkelsen, og for å ta tilbake den rettmessige tamilske selvbestemmelse og suverenitet. Dette betydde i bunn og grunn en reformering av den enhetlige staten, som igjen ble grunnlagt i ly av eksterne og imperialistiske interesser.
Liberation Tigers of Tamil Eelam (LTTE) eller Tamiltigerne, ble den mest disiplinerte og effektive motstandsbevegelsen og fikk en omfattende populær støtte fra det tamilske folket. Den srilankiske staten, bistått av Storbritannia og USA, iverksatte en militær og politisk bekjempelse av den oppblomstrende nasjonale motstandskampen til tamilene. Sri Lankas militære styrker, som i 1979 ble mobilisert i det tamilske hjemlandet nord-øst på øya, er der den dag i dag.
Det norske folket minnes stadig vekk «Gutta på skauen» og motstanden som ble mobilisert mot nazi-okkupasjonen av Norge. Denne femårige okkupasjonen kostet over 10 000 menneskeliv i Norge, og folkelig motstand fant fort sted. Milorg og Kompani Linge var motstandsfolk som forholdt seg til Storbritannia og senere USAs interesser, mens de kommunistorienterte Osvald- og Pellegruppene
og partisanene i Nord-Norge var uavhengige eller allierte med Sovjetunionens
interesser.
De sistnevnte ble svertet og nektet sin rettmessige plass som motstandsfolk. Dette er et mørkt kapittel i norsk etterkrigshistorie og de ble først nylig offentlig anerkjent.
Denne delen av den norske motstanden ble forsøkt visket bort fra det norske folkeminnet, mens Milorg og Kompani Linge derimot ble feiret som nasjonale frigjøringshelter etter 1945. Under motstandskampen, når disse grupperingene drev undergrunns virksomhet og treningsleirer i skog og fjellområder, var det ikke ukjent at forbipasserende bønder ble anholdt eller henrettet for å forhindre
potensiell nazi-infiltrasjon eller etterretning om deres posisjoner. Både de som var mistenkt for å være eller var kjent som informanter, provokatører eller samarbeidet med den tyske okkupasjonsmakt ble likvidert. Slike uheldige hendelser forekommer i den spesielle situasjonen som fremkalles av nasjonal undertrykkelse, okkupasjon og væpnet motstandskamp.
Dette er heller ikke unntak i historien om den tamilske motstandskampen som utspilte seg på Sri Lanka. Dette glemmes fort i norske og internasjonale medier og folkeopinionens forståelse av Sri Lanka og tamilsk frigjøringskamp.
Tamilsk nasjonal motstandskamp, som har utviklet seg i forskjellige former, har i prinsippet vært for å avvikle militærokkupasjonen samt prosessen som fører til nasjonal undertrykkelse og strukturelt folkemord ovenfor den tamilske nasjonen. Denne undertrykkelsen er rotfestet i den enhetlige stat og benektelsen av tamilsk selvbestemmelsesrett. Derav følger det tamilske kravet om å reformere statens administrative strukturer og fordelingen av statsmakta, til faktisk å representere den demografiske virkeligheten på Sri Lanka.
En påminnelse igjen basert på moderne norsk historie, er 1905; det norske nasjonale spørsmål og kampen for selvbestemmelsesrett og løsrivelse fra unionen med Sverige. Den brede oppslutningen blant nordmenn, fra borgerskap til arbeidere, fiskere og bønder, til støtte for norsk selvbestemmelsesrett og løsrivelse fra Sverige, ble motarbeidet av det svenske borgerskapet, presteskapet og monarkiet.
Fraksjoner av Europas venstreside ledet av Rosa Luxemburg og Semen Semkovsky, motsatte seg både det norske og det polske nasjonale spørsmålet og disse undertrykte nasjoners rett til løsrivelse fra det svenske kongedømmet og Det russiske imperiet. Argumenter for ikke å støtte en borgerligledet motstandskamp og nasjonal selvbestemmelsesrett ble lagt frem. V.I. Lenin, leder
av den russiske revolusjonen og Bolsjevikpartiet knuste disse argumentene i sin klassiske «The Rights of Nations to Self Determination» (1914). Han påpekte at å nekte en undertrykket nasjons rett til løsrivelse eller selv bestemmelsesrett er lik
den nasjonale sjåvinismen som svenske og russiske statsmakter mobiliserer for å undertrykke det norske eller det polske folk. Han belyste videre at en borgerlig nasjonal revolusjon er nødvendig for å ødelegge det etablerte imperiet, eller den kapitalistiske stats funksjonalitet og etablere nasjonal frigjøring før en sosialistisk revolusjon kan bli bærekraftig og gjennomførbart.
Dermed påpekte han at Den svenske arbeiderbevegelsen, som for øvrig tilhørte den undertrykkende nasjonen, var eksemplarisk da de i sann internasjonal ånd støttet det undertrykte norske folks nasjonale ambisjoner om selvbestemmelsesrett. I 1905 løsrives Norge fra Sverige etter en folkeavstemning blant det norske folk.
På samme måte skal den tamilske nasjonens rett til suverenitet og selvbestemmelsesrett ikke bestemmes i Colombo, eller av Det internasjonale samfunn, men av nasjonens tamilske folk. Vaddukottai resolusjonen fra 1976, samt over førti år med nasjonal motstandskamp er et testament til den tamilske nasjonens ønske om selvbestemmelse og selvstyre.