Dr. Sujo bor i Norge nå. Under krigen var han på Sri Lanka. Her skriver han om sine opplevelser under krigen fra 2006 til 18. mai 2009.
Jeg ser tilbake til året 2006. Vanniområdet i den
nordlige delen av Sri Lanka og en del av øst-provinsen
var under kontroll av Liberation Tigers of Tamil
Eelam (LTTE), tamiltigrene. Da bodde jeg i byen
Kilinochchi. Selv om Vanni var et vakkert og fredelig
område, virket byen Kilinochchi livlig hele tiden.
Nærvær av tamiltigrenes politiske ledelse kan ha
vært en årsak til dette. Mange statlige og ikke-statlige
organisasjoner hadde kontorer i Kilinochchi, en av
byene i tamilenes område.
Livet under frigjøringstigrene
Regjeringens økonomiske blokade var omfattende i tigerkontrollerte områder. Det ble litt lettere under fredsprosessen. Folket overkom blokaden og lærte å
overleve, selv om regjeringen blokkerte livsnødvendige artikler. For eksempel var batterier til lommelykter ikke tillatt. Folket syklet og brukte dynamo for å høre på radio. Nittifem prosent av befolkningen var uten elektrisitet. De fleste brukte små oljelamper. Likevel var elevene flinke i sine studier.
På offentlige sykehus og helsestasjoner ble bare
tjue prosent av stillingene besatt av det srilankiske
helsedepartementet. Dermed måtte de få ansatte
slite for å gi helsehjelp. Dessuten ble forsyninger
av medisin og brensel begrenset av forsvars- og
helsedepartementene. Kunstgjødsel til landbruk ble
også begrenset av forsvarsdepartementet, og bøndene
måtte bruke naturgjødsel som fantes i området. På
tross av blokaden klarte folket å overleve. Med råd fra
tigrene klarte folk å produsere nok matvarer. Utgiftene
til en familie var langt mindre, og livskvaliteten var
langt bedre i frigjøringstigrenes kontrollerte områder
enn i regjeringskontrollerte områder.
Tamiltigrene og sivilbefolkningen hadde et
godt forhold til hverandre. Tamiltigrenes
administrasjon var mye bedre og velfungerende enn
i regjeringskontrollerte områder. Det fantes ikke
noe korrupsjon i tigerkontrollerte områder. Under
tigeradministrasjonen fantes det rettsvesen, politi,
et utdanningsdepartement, bankvesen, helsevesen,
barnevern, eldrehjem, hjem for funksjonshemmede,
rehabiliteringsvesen, landbruksvesen, fiskerivesen,
trafikkovervåkning, radio, avis, fjernsyn og kulturog
kunstbygging, slike etater som er enestående
for et eget land. Fattige studenter som kom inn på
høyere studier fikk økonomisk støtte fra tigrene via
Malaravanfond.
Frigjøringstigrene var opptatt av å beskytte og forvalte
naturressurser. De drev et eget skogvesen for å ivareta
skogen og sørge for nyplanting. De laget cashewnøttplantasjer
i Pooneryen i Kilinochchiområdet. De
begrenset utbygging av rørbrønner for å forhindre
ødelegging av underjordisk drikkevann.
Tjue tusen mennesker fikk jobb på tigrenes
arbeidsplasser. De fikk alle fasiliteter inkludert
pensjon. De som var funksjonshemmet på noe vis,
fikk månedlige bidrag via Tamil Eelam banken. Det
fantes ingen tiggere i tigerkontrollerte områder.
Frigjøringstigrene drev høyskoler blant annet for
medisin, jus for Tamil Eelam lover, politikk, engelsk
og økonomi.
Tigrenes finansgruppe drev restauranter som Seran,
Pandiyan og andre på en rimelig og ryddig måte. Man
kunne spise en frokost på Pandiyan for ti rupees. En
kunne få et kvart kilo brød og et beger med linsesuppe.
Vanligvis spiste arbeiderne som kom til Kilinochchi på markedet der.
Tamil Eelam helsevesen
Der hvor det var vanskelige trafikkforhold var
Thileepan helsesentre åpne tjuefire timer i døgnet.
Hvis sykehus manglet leger, plasserte Tamil Eelam
helsevesen sine leger der. Dessuten hadde Tamil
Eelam helsevesen, Thileepan sykehus og Kowsalyan
sykehus på hjul som kjørte rundt til folket og tilbød
helsetjenester til dem. Omtrent ti tusen personer
fikk opplæring i å utføre førstehjelp av Tamil Eelam
helsevesen. Tamil Eelam helsevesens kaptein
Thileepan medisinske produksjonsdepartement
produserte over førti medikamenter under krigstiden.
Smittsomme sykdommer ble holdt på et veldig
lavt nivå i tigerkontrollerte områder. Tamil Eelam
helsevesen holdt Vanniområdet fritt for malaria,
denguefeber, tyfoidfeber og lignende sykdommer
som fantes i regjeringskontrollerte områder.
Ponnampalam sykehus (privat) fungerte godt
i Kilinochchi og Puthukkudiyiruppu. Jeg var
hovedansvarlig lege på Kilinochchi Ponnampalam
sykehus. Tigrenes ansvarlige arbeidet godt sammen
med de offentlige sykehusene for å løse folkets
medisinske problemer i krigstiden. I starten av
2006 møtte lederen for Tamiltigrene, Velupillai
Pirapaharan, sammen med den politisk ansvarlige
og fortalte: «folket kommer til å møte en uhyre stor
folkevandring (exodus) og ødeleggelser som tamiler
aldri har opplevd før. Så dere skal starte en helse- og naturfaglig utdanning, hvor det skal utdannes leger og
sykepleiere». Vi startet en helse- og naturvitenskapelig
utdanning i Kilinochchi.
Siste krigen begynner
I østprovinsen og i Vanni, på grensen mellom tigrene
og militæret, pågikk en storoffensiv. Som vanlig
angrep militæret boligområder med granater og
fly. Målet var å fylle sykehusene med skadde sivile,
slik at skadde tigersoldater fikk begrenset tilgang til
behandling. Militæret hadde imidlertid undervurdert
tigrenes kirurgiske kapasitet.
Det srilankiske flyvåpenet gjennomførte et planlagt
angrep mot jenter som drev med førstehjelpstrening
på skolen Sencholai 16. august 2006. Over femti jenter
ble drept, og over hundre og femti ble hardt skadet
under dette angrepet. Jeg var en av koordinatorene
for behandlingen av de skadde jentene. En av jentene
fortalte meg at det var en person som tittet på oss
fra et gjemmested, og at han sprang fra området. Da
fortalte en av de eldste jentene at han kunne være
fra militærets stormgruppe. Etter noen minutter ble
vi angrepet av flyvåpenet. Samme dag kunngjorde
den srilankiske regjeringen noen dagers skolefri i
singalesiske områder.
Frigjøringstigrenes medisinske gruppe bestemte seg
for å arbeide i tre kirurgiske grupper. En kirurgisk
gruppe skulle jobbe i Puthukkudiyiruppu under
en ansvarlig overlege, en annen kirurgisk gruppe i
Kilinochchi under en ansvarlig overlege der og en
tredje kirurgisk gruppe under mitt ansvar i byen
Mannar.
Folket ble angrepet av den srilankiske regjeringens
stormgruppe. Med claymoreminer angrep de en
buss full av slitne elever som returnerte fra en skole
i Madhuområdet. Alle visste at denne skolebussen
kjørte den veien på den tiden hver dag. Mange små
barn døde og mange ble hardt skadet. Stormgruppen
siktet på postbud, fiskeselgere og andre folk i Mannar
og viste sitt temperament. Alle skadde ble behandlet
av vår kirurgiske enhet som opererte i Pallamadhu området.
stormgrupper planla og gjennomførte et
angrep mot Nedunkeni-sykehusets ambulanse. Under
dette angrepet ble Nedunkeni-sykehusets ansvarlige
lege og noen flere drept. Neste dag ble bilene til Tamil
Eelam helsevesen, som kjørte til denne begravelsen,
angrepet av en srilankisk stormgruppe. Srilankiske
stormgrupper drepte et tamilsk parlamentsmedlem,
viseadministrator for distriktet og mange uskyldige.
Hittil er ingen av dem som utførte angrepene blitt
straffet for disse drapene.
Folk og frihetskjempere som levde lykkelig før
krigen, begynte å bli lei av krigen. Alle var påvirket
av den økende heltedød blant tigrene. Antall krigere
ble redusert på grunn av heltedød og krigsskader,
og de gjenværende måtte kjempe søvnløse i fronten.
De som var i administrasjonen ble også tilkalt
til fronten. Likevel økte antall skadde og de som
bevoktet grensene måtte kjempe mot militærets
framgang. Effektiviteten til krigerne begynte å falle.
Frigjøringstigrenes ledelse så ingen utvei og bestemte
seg for å be om at en person fra hvert hjem skulle stilte
seg til rådighet for krigen. Ledelsen, inkludert erfarne
krigere, hadde ingen interesse av denne situasjonen.
Alle hadde håp om å redde seg ut av krigen.
Sjølforsyningen til frigjøringstigrene ble stengt
med internasjonal hjelp. Tigrene kriget med livet
som innsats, siden de manglet våpenforsyning.
Motstanderen kriget med sterke våpenforsyninger fra
andre land. Hadde ikke det internasjonale samfunnet
blandet seg inn i vår krig, ville det srilankiske militæret
hatt store problemer med å vinne krigen. Selv om de
hadde internasjonal støtte, klarte ikke srilankiske
styrker å komme seg over tigrenes Muhamalai
grensebevoktning.
Etter et år med hard motstand og mangel på våpen
og krigere, trakk tigrene seg fra Mannar. Folket
begynte å flytte på seg. Den flyktende befolkningens
behov ble forsøkt tilfredsstilt med hjelp fra den
tamilske rehabiliteringsorganisasjonen, den tamilske
administrasjonen og Tamil Eelam helsevesen.
Srilankiske militære siktet på den flyktende
befolkningen og angrep med artilleri. Mediene til
srilankiske myndigheter drev åpenlyst med løgnaktig
propaganda om at uskyldige sivile ble drept av tigrene.
Folkemord uten vitner
Internasjonale ikkestatlige hjelpeorganisasjoner
bestemte seg for å flytte fra tigerkontrollerte
områder til regjeringskontrollerte områder etter
press fra srilankiske myndigheter. Til tross for at
folket samlet seg og ba dem om ikke å dra fra dem,
forlot organisasjonene dem. Etter dette angrep
srilankiske myndigheter åpenlyst boligområder.
Det internasjonale samfunnet støttet dermed de
srilankiske myndigheters vitneløse folkemord.
Til tross for at det bodde over fire hundre tusen
mennesker i tigerkontrollerte områder, kunngjorde
den srilankiske regjeringen offisielt at det kun bodde
sytti tusen mennesker der. Selv et barn kunne forstå at
de srilankiske myndighetenes mål var å drepe resten
av befolkningen.
Etter kunngjøringen om sytti tusen mennesker
i området, strammet det srilankiske
forsvarsdepartementet ytterligere inn på tilgangen
til medisiner og mat til folk i det tigerkontrollerte
området. I virkeligheten var ikke medisiner og mat
som passerte gjennom grensen nok til sytti tusen
personer. Det måtte deles på fire hundre tusen
personer.
Folk forlot sine faste eiendeler, tok med seg det
de kunne og flyktet fra det srilankiske militærets
voldsomme artillerigranatangrep. Den tamilske
rehabiliteringsorganisasjonen (TRO) prøvde så godt
den kunne å hjelpe dem som flyktet. Tamil Eelam
helsevesen arbeidet hardt for å forebygge smittsomme
sykdommer. De helse- og naturfaglige studentene
ble værende i leirer og arbeidet med medisinsk
helsearbeid.
Det srilankiske militæret siktet mot og angrep
med artilleri offentlige sykehus. De angrep de
offentlige sykehusene i Mullaitivu, Kilinochci,
Puthukkudiyruppu og Tharamapuram. De angrep
også skoler som fungerte som sykehus. Udaiyarkaddu
skole, Vallipunam skole, Thevipuram skole,
Mathtthalan skole og Mullivaikal skole ble alle utsatt
for godt planlagte artilleriangrep. I disse angrepene
ble sykehusansatte, sanitetsgrupper og mange av den
skadde sivilbefolkning drept.
Frigjøringstigrenes leder hadde allerede beordret
sine krigere til ikke å gå inn i offentlige sykehus med
tigeruniform eller våpen uansett grunn. Denne ordren
ble holdt av tigermedlemmer til siste slutt. Alle visste
at tigrene drev sine sykehus av medisinske grunner.
Tigrenes medisinske tilbud ble opprettet etter leder.
Prabaharans eget ønske. Der var administrasjon og
medisinsk behandlingsdel sammensveiset. Tigrenes
medisinske personell ga samme medisinske hjelp til
alle, enten de var tigre, tamilske sivile eller skadde
og fengslede singalesiske militære. Det meste av
kirurgi i løpet av den siste tiden av krigen, ble utført
av tigrenes medisinske personell. Det srilankiske
forsvarsdepartement nektet å slippe inn anestesimidler
og blodoverføringssett til de utallige pasientene. Det
var tigrenes medisinske del som leverte disse.
En dag krigshandlingene var på sitt verste, måtte
jeg treffe lederen Prabaharan sammen med
etterretningssjefen. I det omtrent en time lange møtet
snakket lederen Prabaharan kun om befolkningens
problemer. Jeg informerte ham om at på grunn av
mangel på personell i det offentlige helsevesen, måtte
vi i samråd med tigrenes medisinsk ansvarlige bruke
en del av deres personell. Jeg lovet også å forebygge
smittsomme sykdommer blant befolkningen.
Distriktsansvarlige for Tamil Eelam helsevesen i
Mannar hadde drevet med produksjon av næringsrikt
mel til gravide og barn. Jeg informerte ham om denne
nyheten.
Forebygging av smittsomme sykdommer var
underlagt Tamil Eelam helsevesen. Den ansvarlig
for forebyggingsarbeid var en dyktig kar. Jeg leverte
en liste over medikamenter for å hindre eventuelle
utbrudd av smittsomme sykdommer for to tusen
personer. Han samlet medikamentene og laget
den første bunkeren for dem. Før hver forflytning
laget man nye bunkere. Han som arbeidet hardt for
å forebygge smittsomme sykdommer ble alvorlig
skadet under militærets artilleriangrep i krigens siste
fase. I sin siste stund forsikret han oss om at det ikke
var tegn til noen smittsomme sykdommer.
For å deponere folkets døde kroppsdeler samarbeidet
tamilsk rehabiliteringsorganisasjon og tamilsk politi.
Små kroppsdeler ble samlet ved hjelp av palmeblader
og puttet i bunkere. Det var ingen annen utvei. Vi
kunne ikke la fluene samle seg der. Likevel kunne vi
gjøre et helhetlig arbeid. Ubemannete fly fløy over
oss hele tiden. Siden det srilankiske militæret drev
med kontinuerlig artilleriangrep kunne vi ikke holde
orden på alt.
Tamilsk rehabiliteringsorganisasjon satte opp telt
for å dele ut suppe. Folket stod i kø. Militære angrep
med artilleri mot disse køene med veiledning fra
ubemannet fly. Noen døde, noen ble skadd, men
suppekøen oppstod igjen på grunn av sult.
Fire, fem fly angrep kontinuerlig. Et bestemt område
ble dekket av røyk. Gjenlevende menneskers skrik
nådde opp til himmelen. Som vanlig fyltes vår
kirurgiske enhet av skadde mennesker. Søvnløse
netter fortsatte. Vårt land ble et åpent krematorium.
Områder mellom tigrene og militæret var dekket av
landminer. Det srilankiske militæret brukte tamilske
menn som overga seg, til å gå i front over minefelt for
å få minene til å eksplodere og dermed rydde vei. Jeg
har gitt kirurgisk behandling til noen av disse som ble
reddet av tigrene.
Noen dager regnet det og folk hadde da problemer
med å oppholde seg i bunkere. Da økte det srilankiske
militære granatangrepene.
Den siste tiden ble arealet minsket og folketettheten
økte dermed adskillig. Det srilankiske militæret
begynte å bruke klasebomber. Klasebomber
eksploderte to ganger med en lyd som “dap dip.” De
traff mange samtidig, og penetreringsskadene etter
disse var store.
Srilankiske militære brukte også en annen type
granater som begynte å brenne rett etter eksplosjon.
Jeg fikk også brannskader av en slik granat.
Mullivaikkal ble en drapsarena. Internasjonale
våpen ble utprøvd i denne arenaen. Den resterende
befolkningen ble funksjonslammet og tatt inn i
det militærkontrollerte området. Sorgen som folk
opplevde i dette området var annerledes. Det ble ropt
i høyttalere at de som var med i LTTE skulle overgi
seg. Det ble også sagt at de som overga seg skulle få
lov til å gjenforene seg med familien. Mange trodde
på disse løftene og utleverte sine menn og barn. Noen
overga seg med hele familien. Mange som overga seg
ble tilintetgjort av det srilankiske militæret. Det var
også småbarn blant dem.
Folk ble fengslet i leirer i byen Vavuniya. De bevis
som folk hadde om srilankiske myndigheters
folkemord, ble konfiskert av militæret. Mange døde
av smittsomme sykdommer i leirene. Jeg mistet
mange av mine kliniske pasienter der.
Tigrene finnes ikke lenger. Det vil imidlertid komme
en dag da tamilenes selvoppofrelse og høye moral vil
bryte ned alle hinder og lage sprekker i de fantasifulle
løgnene og den negative propagandaen om tigrene
som de srilankiske myndigheter og deres støttespillere
sprer. Først da vil tamilenes tørst bli sloknet.
Oversatt av Anton Josephmary