Shobika Suthahar
Store deler av livet vårt er vi i arbeid, fra vi er ferdig utdannet til vi pensjonerer oss. Det er ikke alltid at arbeidslivet er like enkelt som en skulle ønske det skulle være. Norge er et land hvor det alltid er behov for arbeidskraft, likevel opplever man ikke å få den stillingen man ønsker eller er utdannet for. Er det fordi man er en minoritet eller er det fordi man ikke er flink nok? I denne artikkelen vil hovedfokuset være på hvilke utfordringer minoritetskvinner møter i det norske arbeidsliv.
I veldig mange stillingsutlysninger stilles det krav til gode norskkunnskaper. Dette fører ikke bare til at minoriteter blir mer usikre på å søke på slike arbeisplasser, men også at arbeidsplasser ikke innkaller minoriteter til jobbintervju. Det er i dag forsket på at sjansen for å bli innkalt til intervju hvis man har et utenlandsk navn, reduseres med en fjerdedel. Mange føler at de allerede i søknadsprosessen må bruke lang tid og får en negativ holdning til arbeidslivet.
Diskriminering er ulovlig
En annen utfordring man møter er diskriminering. Diskriminering på bakgrunn av blant annet kjønn, etnisitet og religion er ulovlig. Etnisitet kan være basert på språk og hudfarge. Det vil si at dersom du ikke får en jobb bare fordi du er brun i huden, vil dette være diskriminerende. Diskriminering er ulovlig. Likevel er det i enkelte tilfeller lov til å forskjellsbehandle. Det er lov til å stille strenge språkkrav til noen som utdanner seg til å bli lærer. Dette kan være fordi man mener det er viktig at lærere skal kunne godt norsk. På den andre siden kan det være ulovlig å stille strenge krav til norskkunnskaper til en som søker jobb som renholder.
Likestilling og diskrimineringsombudet (LDO) er et organ som tidligere behandlet saker som kunne være diskriminering. De hadde en sak om diskriminering på bakgrunn av språk. Det handlet om en stillingsutlysning for renholdere. I utlysningen stod det at vedkommende måtte beherske norsk. LDO avsa dom på at dette var diskriminerende på bakgrunn av språk. LDO mente at en som skulle jobbe som renholder ikke hadde behov for å beherske norsk.
Det er videre mange som opplever å måtte ta Bergenstesten på arbeidsplasser hvor de har jobbet i flere år, for så å bli presset ut av stillingen dersom de ikke består med tilfredsstillende karakter. Dette kan i mange tilfeller være saklig forskjellsbehandling og dermed lovlig. Mens i andre tilfeller kan det være usaklig forskjellsbehandling og derfor ulovlig.
Kvinnen arbeider mest i hjemmet
En annen utfordring minoritetskvinner møter på handler om de tradisjonelle mønstrene som oftest er sterkere i innvandrermiljøer. Det er ofte kvinnen som tar seg av det meste arbeidet i hjemmet. Spesielt etter at man får barn. Moren vil være den som tar hovedparten av all foreldrepermisjon. Det samme gjelder ved barnets sykdom, da er det også en annen som er i foreldrepermisjon eller for et behov som er kortvarig. Mange opplever å ha ufrivillige vikariater i flere år, uten å oppleve at de får en fast stilling.
37 prosent av antall kvinner som er ute i arbeid, arbeider deltid. Mens for menn er det kun 15 prosent som arbeider deltid. Blant de som jobber deltid er det en av ti kvinner og menn som arbeider ufrivillig deltid. Det betyr at de ønsker å jobbe mer enn det de får gjort.
En arbeidstaker som ønsker en større stillingsprosent eller fast stilling, vil for eksempel føle seg mer presset til å ta ugunstige vakter på jobb, eller dra på jobb selv om hun er syk, eller til å ta vakter med kort varsel.
Hvis man opplever det som er nevnt over og i tillegg ikke vet hva loven sier, vil man kunne komme veldig skjevt ut i arbeidslivet. Det er veldig få kvinner som vet hvilke rettigheter de har. Det er få som vet at de ikke kan bli forskjellsbehandlet når de er ute i foreldrepermisjon. Kvinner som er ute i permisjon har moren som er hjemme med barnet. Dette fører til at flere minoritetskvinner mister muligheter for forfremmelse på jobben og kan til og med falle utenfor arbeidslivet. Dette kan ha betydning for kvinnenes pensjonsmuligheter, muligheten til å få huslån i banken og andre rettigheter.
Minoriteter og midlertidige kontrakter
En tredje utfordring som mange minoriteter opplever er at de i utgangspunktet blir ansatt på midlertidige kontrakter. En midlertidig kontrakt vil si at kontrakten har en viss varighet, for eksempel at man er ansatt for krav på nesten de samme rettighetene som de hadde hatt hvis de var i fullt arbeid. Det er veldig få som vet at forskjellsbehandling kun er lov ved enkelte tilfeller og at loven stiller strenge krav til bevis. Arbeidsgiver kan ikke alltid kreve gode språkkunnskaper. De kan heller ikke ansette noen i midlertidige kontrakter i mer enn 3 eller 4 år.
Det kan være vanskelig å vite om det man blir utsatt for er lov. Dersom man er usikker på om arbeidsgiver har lov til å gjøre noe, kan man alltid ta kontakt med Arbeidstilsynet eller LDO for å spørre om det. De kan gi råd og veiledning.