Sambavi Vethananthan NOTAM 2020 mai
At misfornøyde singalesiske ungdommer i sør reiste seg mot statens økonomiske politikk, er en del av Sri Lankas historie. Styresmaktene slo brutalt ned opprøret. De fengslede ungdommene ble løslatt etter noen år og innlemmet i samfunnet. Årsaken er den singalesisk politiske eliten sitt syn på singalesiske ungdommer i sør.
Buddhistisk singalesiske ekstremister påvirket politikerne i tiden etter uavhengigheten til å forfølge og ekskludere tamilene fra den politiske, økonomiske og sosiale dagsorden. Etter grunnlovsendringen i 1972 befant tamilene seg i en politisk ørkenvandring med påfølgende hindringer; problemer med å kunne skaffe seg høyere utdanning, at de tamilske områdene ble
okkupert av singalesiske bosettere, politivold mot fredelige demonstranter og ved militarisering av tamilske områder. Staten Sri Lanka tvang tamilsk
ungdom til å ty til væpnet motstand. Som et ledd i å kvele tamilenes politiske kamp, ble tamilske områder militarisert og hele den tamilske befolkningen ble terroriststemplet da det ble innført antiterrorlovgivning i landet. I henhold til denne loven ble landets fengsler overfylte med tamilske politiske fanger og mange ble tvunget til å tilstå.
Den tamilske frigjøringsbevegelsen LTTE og regjeringen hadde samtaler angående disse politiske fangene. Noen av dem ble også løslatt under Indo-Lankapakten i 1978. I et spill for galleriet, holdt politikerne i sør samtaler med tamilenes frigjøringsorganisasjon i Thimbu og i Genève. Det ble gitt ut deklarasjoner, det ble inngått fredsavtaler og våpenhvileavtaler.
Etter krigen i 2009 hevdet regjeringen at 12 000 tamilske fanger var rehabilitert og gjenforent med samfunnet. Millitærets seier over LTTE var et faktum etter en massiv nedslakting av tamiler.
Landet feiret de tre våpengrenenes seier over LTTE sitt nederlag. Verden må få vite at LTTE gjenkomst er umulig. Men staten ønsket ikke å løslate de politiske fangene på samme måte som de løslot de singalesiske fangene i sør etter ungdomsopprøret. LTTE sine avhoppere Karuna Amman og Pillaiyan, som ledet tamilenes uavhengighetskamp øst i landet, fikk forlate Sri Lanka og fikk senere
bevege seg fritt. De fikk også verv i det den gang statsbærende politisk partiet og ble ministere og delstatsministere, mens de som ble ledet av dem fortsatt sitter i fengsel. På denne måten ydmyket staten tamilene og tamilske politikere. Karuna og Pillaiyan har til gode å si at den friheten som de selv opplever må også de politiske fangene få. De har heller ikke lagt noe press på myndighetene til å løslate de politiske fangene.
Da Mahinda Rajapaksa var president i 2010, organiserte politiske fanger og andre
organisasjoner forskjellige markeringer for å oppfordre myndighetene til å løslate de politiske fangene. Myndighetene ville ikke fremskynde etterforskningene. I stedet opprettet de spesialdomstoler i Tangalle, Mannar, Anuradhapura og Colombo som en uthalingstaktikk. Det er kun avskaffelse av antiterrorloven som kan løslate politiske fanger. Det ønsker ikke den singalesiske
eliten på grunn av sin egen politiske framtid. Frigivelse av tamilske politiske fanger vil påkalle singalesere og buddhisters vrede. Væpnede grener kan vende seg mot makthavere, og de er redde for dette vil komme opposisjonspartier til gode.
Myndighetene som gjennomførte de etniske drapene, ønsker fortsatt å beholde antiterrorlovgivningen i landet. Det gir staten mulighet til å fortsatt holde politiske fanger fengslet, straffe dem, spre frykt blant tamiler og hindre framtidig
politisk arbeid. Tamilske politiske ledere har ingen intensjoner om å arbeide aktivt for å løslate de politiske fangene. Selv om de henviser til løslatelse av
politiske fanger i sine valgmanifest, taler under valgkampanjer og i parlamentet, har de ikke utøvd tilstrekkelig press mot regjeringen for å løslate
politiske fanger uten betingelser. Da tamiler og samfunnsengasjerte i nord og øst på Sri Lanka organiserte demonstrasjoner og protesterte til støtte for de politiske fangene, glimret de tamilske politikerne med sitt fravær. De markedsførte i
stedet seg selv med individuelle medieuttalelser og egne markeringer. De er udugelige og ikke i stand til å utøve press mot sin egen partiledelse.
En annen fraksjon blant tamilske politikere vil løslate fangene via rettsapparatet. De ønsker ikke å politisere de politiske fangenes situasjon. De ønsket ikke å presse myndighetene til å løslate de politiske fangene. De er mest opptatt av å markere seg ved å distansere seg selv fra LTTE sin politikk.
Det er ikke bare ønsket om fortsatt å nyte fordelene fra staten de er opptatt av, de er også redd for omgivelsenes vrede og sin egen politiske framtid. Å havne i politisk ingenmannsland er den største frykten blant disse politikerne. En annen gruppe ønsker at presidenten må gi amnesti til politiske fanger. Dette er en måte
å få politikerne til å innrømme at de politiske fangene var skyld i noe. Dermed gir de indirekte ansvarsfrihet for statens handlinger. Om politiske fanger er kriminelle, da er politikere som driver politikk på politiske fanger også kriminelle. Man må anta at de på ingen måte er kvalifisert til å drive politikk blant tamilene i tamilenes hjemland.
Tamil National Alliance (TNA) Hver gang de politiske fangene sultestreiker og krever løslatelse, har TNA politikerne delt ut falske løfter og avsluttet
kampen deres. Det er ikke en overdrivelser å si at politikerne handlet på vegne av regjeringen for å lure de politiske fangene. Siden 2015 har de støttet
opp om Ranil Wickremesinghe sin regjering. TNA ga ubetinget støtte til Ranil Wickremesinghe for å holde på statsministerposten. Hva har de
oppnådd?
President Maithripala Sirisena, som ble sverget inn som president i 2015, løslot en politisk fange som ble beskyldt for å ha prøvd å drepe ham på uavhengighetsdagen. Maithripala Sirisena ønsket politisk velvilje blant tamilene ved å løslate en slik person som uansett ville ha blitt frikjent for handlingene i en rettferdig rettsak. Men TNA nøt sine egne fordeler og privilegier og stemte ikke overens med tamilenes forventninger i parlamentet. Dermed gikk de glipp
av mulighetene de hadde gjennom fem år til å jobbe for tamilene. Da fangene
sultestreiket, spesielt i fengslene i Colombo og Anuradhapura, besøkte tamilske politikere samlet eller hver for seg de aktuelle fengslene med mål om å få avsluttet streiken. De politiske fangene i Anuradhpura krevde at TNA skulle stille
betingelser under budsjettforhandlingene i 2018 for å få presentert fangenes sak i parlamentet.Politikerne ga dem løftet, et løfte som senere ble trukket tilbake.
Ranil Wikramasingah fikk igjen støtte under statskuppet i 2018, og i den forbindelsen fremmet TNA et krav om løslatelse av politiske fanger. Men
hvilket krav som ble stilt til statsminister Ranil Wikramasingah er oppfylt? Han er taus angående løslatelse av politiske fanger og TNA har ingen innvendinger.
Aktivister fra sivilsamfunnet kjørte flere kampanjer for å øke oppmerksomheten rund løslatelse av politiske fanger. I 2017 gikk 19 organisasjoner sammen om en kampanje. I forbindelse med denne kampanjen ble butikker stengt og kollektivtrafikken lammet. Da presidenten kom til Jaffna ble det demonstrert med svart flagg. Presidenten ønsket å snakke med demonstranter, men på grunn av enkeltes egeninteresse uteble samtalen. Til tross for mange ulike markeringer
på forskjellige steder til støtte for politiske fanger, gjør manglende samordning at markeringene ikke har noen positiv effekt.
Dagens myndigheter sier at det ikke finnes noen politiske fanger i landet. De som sitter inne i dag, er arrestert i henhold til antiterrorloven. Myndighetene har ingen planer om å avskaffe denne loven. Det er ingen håp i vente fra dagens
regjering.
Alle som har kjempet de politiske fangers sak er slitne fordi de ikke har støtte i den tamilske politiske ledelsen som ikke utøver noe press på staten. Aktivistene føler på sinne og avsky mot den tamilske politiske ledelsen som har lurt dem gang på gang.
På grunn av fengselsisolasjon og avstand til famille og omgangskrets er fangene utsatt for psykiske plager. Følelsen av å ha blitt glemt, sviktet og uten noen rettsbehandling i sikte, gir en følelsen av håpløshet. Det er ingen frihet for politiske fanger innen rekkevidde. Fattige kår i nær familie, år som forsvinner og et generelt mentalt slit, gjør at de politiske fangene blir utsatt for flere sykdommer. Magesår, høyt blodtrykk og diabetes er noen av dem. Manglende tidsriktig behandling og sykdomspleie, mangelfulle medisiner og dårlig kosthold har forårsaket kroniske sykdommer. Flere har dødd, noe er blitt suicidale.
Årsaken til denne kritiske tilstanden er myndighetenes, de tamilske politikernes og samfunnsaktørenes manglende bekymring for politiske fanger. I denne virkeligheten lever de politiske fangene under enormt psykiske stress.
Tenk nok en gang om det betyr noe å minne heltenes dag og la flammene brenne. Om du døde under krigen ville du har blitt husket som en martyr. I dag er de politiske fangene politisk utstøtt. På grunn av de tamilske politiske fangenes situasjon, vil etterkommere ta avstand fra all form for politisk kamp og tamilenes politiske skjebne henger dermed i en tynn tråd.